The reactionary move

 
Nirvana på MTV Live and Loud

Ettersom mainstream beveger seg mer og mer populistisk er motreaksjonen at undergrunnen blir til en mer og mer ekstrem motreaksjon i form av ekstem musikk, støy, circutbending lyd fra det nerdete området i tråd med en ekstem kultifiseing av de elementer forkastet av pop. Også rike av lærdom fra 1990 tallets komersielle fisketur i undergrunnen, fiskene har nå lært seg å svømme på dypere vann, heltene og referansene som f.eks Sonic Youth som relativt sett overlevde 90tallet og forble assosiert med avantgard rock og new wave post rock osv. til tross for realtivt pysete oppfølgere til deres mer støyete ettermele, som kanskje litt tidlig å bedømme nå. En kultivering av det særegne og minimalt særegne, som f. eks Sunn o))),

hvor de ikke nødvendigvis musikalske elementer fra rock og metal, ble hyperfokusert og satt inn i en lytters kontekst og ekspandert til sitt eget utrykk, som å klippe vekk alt det klisjeefulle og overflødige for å sitte igjen med rent kjøtt støyet og nerven.

SUNN O))) og Dokumentaren; The Year Punk Broke et konsert og backstage innblikk i de første årene etter Geffen records sitt dypvann prosjekt i alternativ rockscenen, senere kjent som Grunge.

Selv ble jeg inspirert ilinejært mot eller til støy som en naturlig progresjon vekk fra popmusikk utvikling av musikkfeltet. Potensialet var der i 1990 til utvikling av et lydspråk innen popscenen, som ble brutalt utviklet gjennom punken og grungens frembrudd, den resterende undergrunn ble inspirert av den komersiellesuksess deres kolleger hadde hatt som brakte frem ny fokus på undergrunnen. Etter dette så gikk det i begge retninger, litt av hore tendensene sivde ned tilbake i grunnvannet og samtidig forble noe av undergrunnen i popscenen etter sin velkomsttid, omgjort til en anemisk speiling av en annen mentalitets refleksjoner minus tenner.

Og her er vi i dag, å ser på kreftsyk pop, kompromitert pønk, anemisk rock og metal som mer eller mindre lever lykkelig med MBD eller en medfødt nedsettelse av evne, hvor alt svarer til ordet klisje. Noen unntak er det alltid men generalisering gjør dette lettere da digresjoner og fullspekter analyse ville gjordt teksten umåtelig mer kompleks og dreper all entusiasme.


Støy og ekstrem musikk, ekstrem musikk for ekstremitet og støy for støy, er som kunst for kunst; et nisje preg som ikke er kreativt, men masturbasjon til fenomenets appell uten å innføre noe nye kreativ spenning en loop en evig repetisjon av en særegenhet.

I Sonic Youth sine støyete utflukter og i selvdestruksjonens lyd som var marginale deler av  garage, punk og annen musikk som omfavnet det stygge og skurrete som manet frem lyden av instrumenter brakt til en hårsbredde til døden og ofte derfra over til det komplette dødsriket for å kunne oppnå det hellige dødsskriket. I disse elementene vokste det frem en lyttende skare som, som et barn lyttet med nygjerrighet slik mange sikkert har til andre lyder, naturlige tilfeldige eller overlagte, som uten formål kan virke til å innholde en rytme eller element som vekket gåsehud og stål blikk.

Dette fantes i små doser innen rock/popscenen, parallelt var dette et eget felt som vandret en annen kulturell sti bakerst i kulturverden innen lydkunst og jazz skjult for de rock lystende,  Noe som man oppdager sakte ettersom man trøtner på klisjeene å gjenkjenner formel troskapen de sjangertro rekreerer i sine forsøk på å "outpunke" sine idol pønks, så siver disse innflytelser inn i bevisstheten først som ord og myter som senere manifestere seg som anekdoter og gode ideer, når man hører dem siver skuffelsen tilbake for de har ofte gått for langt å overintellektualisert noe som i essens enda er en estetisk søken hvor resultatet blir som nisjen i billedkunst, erkjennelsen at maleri bare er maling på lerret ikke motivet ikke intensjonen men en evig kommentar til det forestående.
Slik sett vokser ny kunst fram som en motreaksjon og tilstedeværelse i sin savn etter noe man enda ikke har funnet.

Jeg har lært noen ting fra noen folk. Paraphraser
Det er de som liker musikken vår og de som ikke liker den og de burde ikke engang prøve. Steve Albini
Som kunstner skaper du ikke det publikum forventer å høre, men det de ikke visste de ville høre. Ladytron

Dette var ikke et poeng på vei mot massiv namedropping av personelige preferanser. men heller en broken vei mot å si at det vi søker finnes der ute, ellers så må du gjøre det selv, plukke opp instrumenter du knapt mestrer, å skape noe nært det du vil høre eller noe nytt som i det minste forsøker å komme nær det.
Ideen er å dokumentere disse forsøk slik at det kan gjenoppdages hvis noen fikk en ide hvis tid enda ikke var moden.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

myfirstrecordlabel

myfirstrecordlabel

33, Oslo

My first recordlabel er et billedkunst møter musikk prosjekt, hvor musikk sin påvirkning av billedkunst illustres gjennom guitar hacking (SONICS) og performance. Se documentasjon av dette på www.myfirstrecordlabel.com For kontakt: blandhoel@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits