POSTROCK/MODERN GUITAR

Picasso Guitar sheet metal wire 1912 og Shinro Ohtake -Strato, 1975

Musical ART: Verktøy til utvidet konversasjon

Gitaren som et popkulturelt ikon med inneboende symbolikk og seksuelt budskap interesserer meg ikke i stor grad, det er det foretrukkede verktøy for den type musikk jeg finner interessant. Gitaren har sin egen historikk som løper parallellt med flere musikktyper og samfunnslag. Fender Stratocaster er ikke lenger ekslusiv for en type musikk, det er en fellesnevner over flere plattformer, ikonisk og assosiert med Jimi Hendrix og virtuøst musikktalent, som blir emulert til den dag i dag.

Jimmi Hendrix Woodstock Fender Stratocaster

Gitaren har et potensial, forbi dens forestående eksempler og paletten utvides heller enn å snevres inn over tid, med strengdimensjoner, alternative stemminger, effektpedaler og verktøybruk, men da snakker jeg lyd noe som for noen kommer sist og går utover en visuell og konseptuell kunstsfære. Gitaren har et design og visuelt aspekt som er i stadig utvikling med egne varianter for forskjellige miljøer og artister.
I kunst ser gitaren ut til å være slik som skytevåpenet er i kunst, altfor innholdsladet og for potent med sitt eget symbolspråk, til at det anvendes utover denne innsnevrede forståelse av dens allmenngyldighet. En pønker sin første gitar er mest sannsynlig en Stratocaster kopi eller orginal samme med en plastisk pop musiker eller blues gitarist.

 

I 2009 var jeg på Sonic Youth sin Sensational Fix utstilling i Malmø. De er et rockband med en fasinasjon for kunst gjerne urelatert til deres eget virke, men i denne utstillingen blødde deres bandpraksis gjennom samlingen av kunst kollegers arbeider.
Lee Renaldo sine video- og lydbaserte gitarskulpturer samt gitarer fra deres samling m.m
Det var presentert like uglossy og uglamorøst som bandets generelle Slacker og DIY estetikk. Slik sett låner det språket fra klubber, konsertsteder, men bygget inn gitarens generelle appeal til et språk som var mer metafysisk med tilhørighet til tanker og ideer forbi den populistiske forventningen til det miljø deres gitarer tilhørte.


Yoshihiko Satoh
, Present arms 2002/ MXR 2007 (pedalene)

Gitaren lik geværet blir lett banalt i kunst det er som et et-ords dikt, VOLD DØD POP ROCK
Det er den enkle lesning som jeg tror har gjort at musikk/lyd i kunst er separate felt uten hyppig gjennomblødning. Det banale er i verktøynaturen og popfenomene til gitarent, dette er ikke et ønske om mer gitarkunst, men en tilstedeværelse av popkulturell erkjennelse og en lesning av musikkens overblødende påvirkninger av billed- og mer konseptuell kunst. Rockfotografiet som egen kunstform, er det det som stengte døren for en fullstendig verdensanskuelse med respekt for beslektede fagfelt eller er det copyright som spøker i bakgrunnen?
Det banale i kunst er begrensningen til å se tematikk og uttrykk som venter på forløsning, og avstå i frykt for å bryte kunsterisk nisjetenkning ved å inkludere en populistisk kommunikasjonstematikk/metode som gjør utrykk mer allmenngyldig og som ikke automatisk oversettes til noe mer banalt.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

myfirstrecordlabel

myfirstrecordlabel

33, Oslo

My first recordlabel er et billedkunst møter musikk prosjekt, hvor musikk sin påvirkning av billedkunst illustres gjennom guitar hacking (SONICS) og performance. Se documentasjon av dette på www.myfirstrecordlabel.com For kontakt: blandhoel@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits